Det nye sykehjemmet i Diakonhjemmet hage får 138 langtidsplasser og skal stå ferdig i november 2027. Bak tegningene står Ratio arkitekter og sivilarkitekt Sverre Svendsen. Svendsen er veldig nøye med å understreke at dette er et teamarbeid, og at han ikke har gjort dette alene.
– Du hører det, dette sykehjemmet brenner han for – dette er Sverres baby, sier Unn Therese Kvernstuen, oppdragsansvarlig i Ratio arkitekter, mens vi går gjennom kontorlokalene på Skøyen i Oslo.
Det handlet om forståelsen av et sykehjem
For rundt 10 år siden kontaktet Diakonhjemmet stiftelse et utvalg arkitektkontor for å høre hvordan de så for seg et moderne sykehjem. Det var en uvanlig fremgangsmåte som trigget Ratio arkitekter.
– Jeg sa ærlig fra om at vi ikke hadde tegnet sykehjem før, men at vi hadde tegnet både sykehus og hjem. Det var greit, og vi ble spurt om å komme med et tilbud, som ikke første og fremst handlet om pris men om forståelsen av hvordan et sykehjem for framtida burde være . På den måten får du vist hva du faktisk mener faglig, og det var veldig inspirerende for oss, minnes Svendsen.
En lørdag våknet han tidlig med hodet fullt av tanker.
– Jeg måtte bare sette meg ned og skrive dem ned, og det ble en filosofering rundt hva sykehjemmet skulle være. Så tegnet jeg for hånd en dummy over hvordan det ideelt sett kunne være organisert. Prinsippene fra den skissen har vi tatt med oss inn i dette sykehjemmet.
– Er det sånn du pleier å jobbe, at du våkner en tidlig morgen og ser lyset?
– Nei, jo, av og til, sier han og ler.
– Dette er jo et teamarbeid, så det blir litt feil å bare snakke om meg. Noen ganger må vi prøve oss fram lenge før vi finner løsningen. Personlig har jeg stor tro på intuisjon. Intuisjon er en kombinasjon av erfaringer, så jeg stoler ofte på den første tanken, smiler han.
Sverre Svendsen er en meget erfaren arkitekt som har vært sentral i mange store byggeprosjekter. Som Rikshospitalet (Gaustad, ferdig i 2000), Sikkerhetspsykiatrisk avdeling St Olavs hospital i Trondheim, ny sikkerhetspsykiatri for OUS (åpnet i høst), pluss en rekke boligprosjekt (Lillestrøm Atrium), diverse barnehager i Oslo kommune,
Et sted der jeg selv vil bo
Tidlig i arbeidet kom han fram til en setning som han har gjentatt mange ganger: Det er ikke de andre som skal på sykehjem. Det er oss.
– Vi har en tendens til å se på de som bor på sykehjem, som noen andre. Men det er oss selv det handler om, fordi det er her de fleste av oss havner. Samfunnet har en tendens til å skyve de eldste ut på sidelinjen, og ikke minst de som bor på sykehjem.
For ham ble det viktigste kontrollspørsmålet om sykehjemmet ville være et sted der han selv kunne trives.
– Da tenker jeg ikke som arkitekt, men som menneske, og da handler det mest om verdighet.
– Men hvordan har dere jobbet for å bygge verdighet inn i arkitektur?
– Godt spørsmål. Vi snakker da om rom og omgivelser som ikke er for institusjonspreget. Gode rom å være i for deg som menneske. Du må kunne være sammen med andre, og du må kunne trekke deg tilbake. Og det går helt ned i detaljer som for eksempel at du kan se ut på naturen selv når du må tilbringe mesteparten av døgnet i en seng. Og det handler om variasjon i farger og om gjenkjennbare materialer.
Trærne påvirket formen på bygget
Underveis i prosjekteringen av sykehjemmet måtte planene endres.
– Bymiljøetaten var naturligvis opptatt av eiketrærne nord for byggetomta, og stilte krav om at bygget pr 1. mai ikke skulle kaste skygge der stammene går ned i bakken. Konsekvensen var at vi måtte flytte de to øverste, inntrukne etasjene fra nordfløyen til sørfløyen.
– Dette merker nok ikke de som ser bygget i dag, men det har en uheldig konsekvens. Ved at bygget er høyest i sør, blir det mer slagskygge på deler av den bakre bygningsmassen.
Den grønne parken mot vest og eikekollen i nord er en stor kvalitet ved tomten til det nye sykehjemmet.
– Mange av beboerne har rom som vender rett ut mot eikekollen. De får ikke så mye direkte sol, men de ser spillet av sola i trekronene. Mot parken lager vi en plass som åpner seg ut mot grøntområdet, og vi har tilrettelagt mye av bygget for å kunne ta inn alt det grønne i nabolaget.
Det blir sansehage både på terreng og på taket, med god tilgang på sol og grønne vekster. På bakkeplan blir det en trimløype inn mot Diakonveien Omsorg+ som skal være åpen for alle. Svendsen håper at barnehagebarn, studenter og naboer vil bruke området, og tanken er at man skal kunne gå tvers gjennom bygget. Kantina skal også være åpen for folk utenfra.
Grend, landsby og by
Hver etasje består av en avdeling med tre bogrupper, hver med ti rom.
- Det er aldri mer enn fem rom i en korridor. Rommene ligger bare på én side av korridorene, og omkranser fellesarealene. Det medfører noe mer areal, men bidrar til å skape større grad av fellesskap og sosial kontakt i bogruppene.
– Hvis du har demens og sliter med å finne fram, skal du se fellesarealet og bli dratt mot det. Du skal finne det midt i ditt eget område, ikke på enden av en lang korridor. Dette har vi fått veldig gode tilbakemeldinger på, blant annet i Husbanken.
Svendsen bruker bilder for å forklare hvordan sykehjemmet er bygd opp og organisert.
- Bogruppene på ti rom rundt et fellesareal kaller han en grend, og hver etasje har tre slike grender.
- Hver etasje er en landsby, med personalets base i midten av etasjen.
- Hele bygget er byen, med et gjennomgående atrium som gir kontakt med de andre etasjene helt ned til «byens» fellesarealer i 1. etasje.
– Du skal kjenne at du er en del av noe større. Du bor i femte etasje, men du forstår at det bor noen under deg og over deg. Du bor ikke i en skuff. Du er en del av noe større.
Mange som har demens kan være rastløse, med behov for å gå. Det er derfor lagt til rette for flere gangruter rundt kjernen i hver bogruppe og avdeling, og slik at man alltid kommer tilbake der man startet. Underveis åpner det seg utsikt mot plassen foran sykehjemmet, mot parken og mot eikekollen. I enden av korridorene blir det karnapper der man kan sette seg ned og se ut.
– Alt dette gir beboerne inntrykk og impulser og du kan følge årstidene utenfor når man går rundt i grenda, eller landsbyen. Arkitektens jobb er å legge til rette for slike muligheter.
Et verdig rom for avskjed
I første etasje ligger blant annet kantine, kjøkken, kontorer, fysioterapi og treningsrom. Seremonirommet ligger skjermet i bakkant. Plasseringen har en praktisk grunn.
– Her skal det bo 138 mennesker, og det er bare én vei ut. Det er den bitre realiteten. Bårebilen kommer derfor ofte hit. Bilen kjører tett på fasaden og parkerer under tak, ingen kan se den ovenfra og den står skjermet for vær og vind.
– Det var ekstremt viktig for oss å få dette på plass. Bårebilen skal ikke stå utstilt slik at alle ser den.
Pårørende kan velge mellom to innganger: hovedinngangen eller en mer diskret inngang.
– Rommet har omkring 60 plasser og kan brukes til bisettelser. Det er livssynsnøytralt, og i et eget lager står ulike religiøse symboler som kan hentes fram etter behov. Rommet har et diskret sakralt preg, med et høyt vindu på veggen mot nord der man ser opp i trekronene på eikekollen.
– Jeg tror vi har fått til et veldig verdig rom for avskjed, samtidig som det kan brukes til veldig mange andre formål.
Lys helt ned til gulvet
Vinduene i beboerrommene går helt ned til gulvet, med fransk balkong og rekkverk som gjør at det føles trygt.
– Det har vært viktig å åpne opp mest mulig og ta inn naturen rundt i størst mulig grad. Når du ligger i sengen, skal du kunne se helt ned på bakken. Fransk balkong betyr at rommet ditt blir en slags balkong når du åpner dørene, der du kjenner deg trygg. Mange av de som bor her kan ikke gå ut og da er det viktig at de skal ha mulighet til å høre fuglene kvitre, og få naturen inn i rommet som et stort bilde. Det samme gjelder også dagslyset. Ved å ha vinduer som går helt ned til gulvet så reflekteres dagslyset fra gulvet og gir mer lys i rommet.
– Begge disse tingene mener jeg er en veldig viktig kvalitet i en bolig.
– Jeg må si at det var veldig morsomt og spennende å diskutere planer og ideer med Diakonhjemmet i de viktige innledende fasene. Fordi det var så veldig mye ideell tenkning og Diakonhjemmets formål og oppgave var så sterkt til stede. Noen ganger kan en arkitekt føle seg litt ensom med sine idéer, men her var det veldig samstemmighet om dette vi nå har snakket om rundt verdighet, viktigheten av lys og utsikt mot de grønne omgivelsene.
Ønsket studenthybler i toppetasjen
En av disse tankene som var framme i starten av planleggingen handlet om at Diakonhjemmet hadde ideer om å ha en etasje med studenthybler i toppen av sykehjemmet for skape nye møteplasser mellom generasjoner.
– Tenk å få studenter inn i bygget, som kunne gi liv og energi til huset, og studentene kunne for eksempel være besøksvenn for beboere. Utrolig fine tanker, men vi måtte dessverre legge de ideene til sides.
– Men tanken er ikke helt borte, fordi i et bærekraft-perspektiv er gjenbruk av bygget viktig. Hva kan et bygg brukes til, med enkle tilpasninger, dersom formålet med bygget endres? Dette er det nemlig tatt hensyn til i bygget som fra november 2027 skal huse et sykehjem. Hvis man en gang i fremtiden ønsker det, kan to beboerrom slås sammen og med små justeringer bli til en to-roms leilighet. Dermed kan dette bli en omsorgsbolig eller en studentbolig. Slik sett blir dette gjenbruk og bærekraft i et litt større perspektiv.
Lukten av laftet tømmer
Ingen vegger på innsiden av sykehjemmet er hvite. Hver bogruppe får sine egne hovedfarger, slik at beboerne lettere kjenner seg igjen – du bor i den grønne eller i den blå. Treflater går igjen i hele bygget: i veggpartier, i trapper og i akustikkhimlinger av treull. Kantina og seremonirommet får parkett i heltre, himling med trespiler og vegger med finér.
Sverre hadde også en idé om hvordan man kunne bruke lukt i bygget for å skape impulser og minner til de som bor der..
– Ideelt sett skulle jeg gjerne også hatt lukt som en dimensjon i bygget. En lukt kan plutselig ta deg mange år tilbake i tid. Og det samme kan skje dersom du fysisk tar på noe som vekker minner. For mennesker med demens kan slike impulser bety mye. Derfor hadde jeg en tidlig ide om å sette opp en laftet tømmervegg her og der. En vegg som beboerne kunne ta på, og kjenne lukten av tre og tjære.
– Dette er jo en litt uvant tanke som neppe ville vinne gehør, så jeg la ideen på hylla ganske tidlig, men kanskje får jeg det til i et annet prosjekt før jeg selv havner på sykehjem, ler Sverre Svendsen.
