Paul Erik Wirgenes (66) spiller bandy opptil tre ganger i uka. Han er opptatt av å holde seg i form og beholde leken i livet.
— Hvorfor akkurat bandy?
— Det er morsomt!
Til daglig jobber han som sogneprest i Ris menighet. En arbeidsdag kan handle om både bryllup og begravelser, og ved å spille bandy og sykle til nesten alt han skal, får han luftet hodet og koblet av.
Paul Erik bruker ikke mye tid på å se idrett på skjerm eller som tilskuer. Han vil heller trene og leke selv. Og nå får han kanskje mer tid til både trening og avkobling, for onsdag 24. juni ledet han sitt siste styremøte i Diakonhjemmet stiftelse.
12 år med planlegging
— Hva er det viktigste du har jobbet med som styreleder?
— Det har vært å både handle visjonært og samtidig fokusere på løpende drift. Diakonhjemmet skal være en betydelig diakonal aktør der virksomhetene støtter og bygger opp under hverandre. Den omfattende utbyggingen av Diakonhjemmet hage og andre utviklingsprosjekter har tatt mye tid og gitt mange ekstraordinære styremøter.
Til tross for stor politisk velvilje, tok det 12 år å planlegge før vi satte spaden i jorda, forteller han.
Diakonhjemmet stiftelse bygger ut rundt 100 000 kvadratmeter på Steinerud i Oslo, tilsvarende 14 fotballbaner. Det bygges sykehjem, videregående skole, utvidet campus for høgskolen, studentboliger, flerbrukshall og nye Diakonhjemmet t-banestasjon. G- fløyen på sykehuset og Omsorg pluss er allerede godt i gang. Styrelederen kaller det hele for et cluster.
— De ulike virksomhetene samvirker og skaper grunnlag for nye og bedre løsninger innen helse og sosial. Det er ikke mange slike clustere i Norge, men det er viktig innen helse- og omsorg. Du har akademia som gir mulighet til videreutvik
ling og fornyelse av fag og tjenester. Vi har ivaretatt selvstendigheten vår og mulighetene til å drive innovasjon, det er ett av våre særpreg, forklarer han.
— Det er en omfattende utbygging, har det hendt at du har sovet dårlig om nettene?
— Ja, og det bør man gjøre. Det er store investeringer, og det har vært en lang vei å gå både i møte med kommunalt byråkrati og for å få på plass en økonomi vi kan bære. Kombinasjonen av koronatid og store utbyggingsprosjekter var utfordrende for søvnmønsteret, forteller han.
Eiketrær til besvær
Klimaperspektivet har vært en rød tråd gjennom hele utbyggingen av Diakonhjemmet hage. Hele prosjektet er sertifisert etter BREEAM Community, Europas fremste bærekraftsertifisering for bygg, med karakteren Excellent.
— Sertifiseringen forplikter oss, og viljen i styret har vært høy. Vi ville ha en utbygging som tilfredsstilte det beste innen klimakrav, sier han.
Og det har kostet. Under arbeidet med reguleringsplanen i 2016, ble Diakonhjemmet gjort oppmerksom på at det planlagte sykehjemmet syd for eikekollen i Diakonveien ville kaste skygge på nedre del av stammen til ett av de store vernede eiketrærne. Sykehjemmet måtte tegnes om, og ble redusert med én etasje for at eiketrærne ikke skulle havne i skyggen.
— Eiketrærne ble en nøtt. Men vi kommer ikke unna slike nøtter når vi mener det vi sier, forklarer styrelederen.
Hva er diakoni?
— Diakoni er et begrep som mange sliter med å forstå. Diakonhjemmets oppdrag kan derfor oppleves hult og lite relevant. Hvordan kan vi gjøre diakoni konkret, forståelig og relevant i 2026?
— Diakoni er en motvekt mot ren selvrealisering og egoisme, en godhetens kraft. Kort forklart forstår jeg diakoni som «kjærlighet søker praksis». Jeg er ikke i tvil om at samfunnet vårt trenger dette. Det ligger en forpliktelse i diakonien; Du slår ikke blikket ned overfor samfunnets og enkeltmenneskets nød. Du reiser deg og møter den andre, forklarer styrelederen.
Han snakker varmt og engasjerende om det han kaller en hellig rastløshet, en forpliktelse til å stadig se etter hvor nøden er, og handle.
— Vi skal være våkne og se hvilke utfordringer samfunnet står overfor. Hvordan kan vi møte eldrebølgen? Hvordan bidrar vi til at livets vanskelige hendelser blir lettere å bære? Diakonien innebærer en raushet, den er tilgjengelig for alle og inkluderer alle, sier han.
Selv om styremøtene er et godt stykke unna hverdagen på både høgskole, sykehus og sykehjem, er han overbevist om at diakoniens viktigste arena er vår kompetente praksis.
— Jo nærmere praksis du er, jo tydeligere kommer det diakonale frem, forklarer han.
— Du har fulgt Diakonhjemmets virksomheter i mange år. Hva tror du er viktig at vi tar med oss fra disse årene?
— Vi må holde fast i de lange visjonære prosessene og samtidig ivareta den daglige driften. Etterstrebe balansen.
Vi er inne i en tid hvor den ideelle sektoren er truet. Diakonhjemmet er en viktig aktør i møte med utfordringer innen helse og omsorg, men det er ikke en selvfølge at folk vet det. Derfor må vi kommunisere hvem vi er, hva vi gjør og hvilken betydning vi har for samfunnet, forklarer han.
Han mener Diakonhjemmet i sum har noe få andre aktører kan tilby, ikke bare at kvaliteten i tjenestene er gode, men også at menneskesynet som er kjernen i Diakonhjemmets virksomhet, er viktig for å skape tilhørighet og anerkjennelse for mennesker.
Hvordan ser Diakonhjemmet ut om ti år?
— Da ser vi resultatene av samvirke mellom videregående skole, høgskole, sykehjem og sykehus. Og om ti år har vi både universitet og universitetssykehjem. Drømmen og visjonene er fylt med konkret innhold.
Om ti år er vi stadig opptatt av å møte enkeltmennesker samtidig som vi videreutvikler framtidens tjenester innen helse, utdanning og omsorg. Vi jobber fortsatt godt med kommune, fylke og stat og viser vår betydning for samfunnet, avslutter han før han tar på seg sykkelhjelmen og sykler av gårde i sommersola.