Velkommen til Diakoniens dag 2025!
I dag samles vi om temaet «Menneskers kamp for miljø og sosial rettferdighet - Kan kirken holde fanen høyt?»
Også i 2024 løftet Diakoniens dag miljøkamp og sosial rettferdighet, og stilte spørsmål om hvordan disse går sammen - og hvordan «grønn diakoni» kan bidra til bærekraftige og inkluderende løsninger.
I 2024 bevegde vi oss i hovedsak på et system- og et institusjonsnivå, og fokuserte på hvordan vi jobber systematisk for endring. Flere innledere viste til det nødvendige, langsomme og langsiktige arbeidet som foretas av ulike institusjoner – utdannings- og forskningsinstitusjoner, helse- og omsorgsorganisasjoner, diakonale aktører, bistandsorganisasjoner og kirker og trossamfunn, for å både utvikle tenkning og utforme tiltak, prøve ut og lære, innarbeide miljøledelsessystemer, rapportere og dokumentere, og følge opp, nasjonalt og internasjonalt. Det tar tid å lede land og institusjoner i en positiv retning.
Samtidig som vi fortsetter med alt dette, og det fortsatt er like viktig som i fjor, og også virker og nytter, har det blitt klart at vi også må ha et annet perspektiv. Nemlig hvordan vi bevarer og styrker engasjementet vårt i krevende tider. I år legger vi derfor vekten på menneskets kamp og menneskets behov i kampen for miljø og sosial rettferdighet.
Så hva har vi invitert dere til i år?
I beskrivelsen av årets konferanse skrev vi i begynnelsen av januar følgende på våre nettsider:
“FN's nyttårshilsen til verden er dyster: Vi har lagt bak oss det varmeste tiåret i historien, men det forventede brede engasjementet for miljø og bærekraft avtar. Arbeidet for miljø, klima og sosial rettferdighet krever tålmodighet og utholdenhet, spesielt når samfunnsutviklingen går i feil retning. For mange verden over, er denne kampen dypt personlig og overveldende”.
Siden har situasjonen i verden igjen blitt mye dystrere. Det er om mulig enda vanskeligere å se lyst på fremtiden.
På få måneder har den geopolitiske situasjonen og internasjonale agendaen blitt forverret, med betydelige konsekvenser for både klima og sosial rettferdighet. USAs tilbaketrekning fra Parisavtalen begrenser globale klimainitiativ og miljøreguleringer er svekket. USA har samtidig kuttet drastisk i bistand og utviklingshjelp. Men også europeiske land reduserer sine tiltak mot klimaendringer. Polen har økt sin avhengighet av kullkraftverk, Ungarn har svekket miljøreguleringer inkludert beskyttelse av flere naturområder. I Norge stiller politikere spørsmål ved om vi kan stå ved ambisjoner og forpliktelser til grønn omstilling og bærekraft når vi må prioritere offentlige ressurser og oppmerksomhet framover.
Dette har omfattende miljømessige og sosiale konsekvenser på tvers av kontinenter. Og det tar betydelig kortere tid å føre land og deres befolkning inn i en dramatisk og feil retning – enn å bygge opp.
Når så mange kriser og konflikter rammer verden på en gang, når den avtalebaserte verdensordenen settes i spill, når så mange utviklingstrekk peker i feil retning, når behov for å prioritere både oppmerksomhet og ressurser som en konsekvens fører til at miljø- og klimakrisene ramler nedover på listen, og rett og slett tar plassen fra saken, er det lett å miste motet.
Hva trenger vi som engasjerte enkeltmennesker for å stå i det i slike tider? For å bevare troen, motet og håpet, for å håndtere bekymring og fortvilelse, være utålmodige og samtidig utholdende? Hva får oss til å fortsette - og hvordan bygger vi motstandskraft og beredskap?
I dag skal vi lete etter og utforske ulike drivkrefter for å bevare og styrke engasjementet for miljøet og for rettferdighet i verden og i Norge.
Og vi spør om diakonien og kirken fortsatt kan bære fanen høyt -- for, og sammen med, alle som trenger både et fellesskap; et sted å gå til med engasjement så vel som uro og sinne; og, ikke minst, en stemme på vegne av en så vel landsdekkende og verdensvid organisasjon som bidrar til å holde saken varm og påvirke offentlighet og politikk.
I år, i enda sterkere grad enn i fjor, er det behov for å finne disse drivkreftene, for å skape rom for å lære av hverandre og bli motivert av gode eksempler. Institusjoner og politiske ledere er avhengige av enkeltmenneskers engasjement for å bli dyttet i riktig retning.
I dag skal vi på ulike måter få et innblikk i hva enkeltmennesker i akademia, i forvaltningen, i kirken, i ulike organisasjoner og i kraft av seg selv, legger ned av innsats lokalt i Norge og lokalt i andre deler av verden for å unngå tap av naturmangfold, for å styrke miljøtiltak og løfte sosial rettferdighet. For miljø og sosial rettferdighet er to sider av samme sak som gjør det umulig å snakke om å beskytte miljøet uten å ta hensyn til de sosiale konsekvensene av våre handlinger.
Vi tror på en verden der alle mennesker er skapt i Guds bilde med unik verdi og rett til et verdig liv, og hvor alt levende og naturen blir respektert og beskyttet som del av skaperverket og vårt felles hjem, som Pave Frans har formulert det.
Som diakonal institusjon med forankring i den norske kirke er vårt arbeid styrt av formål og oppdrag som inkluderer vern om skaperverket, og det gjenspeiles også i konkretiseringen i Diakonhjemmets strategiplan for perioden 2020-2030. Strategien legger stor vekt på å være pådriver for bærekraft i vid forstand, dvs. både miljømessig og sosial rettferdighet. Det ansvaret ligger oss tungt på hjertet.
Til slutt;
FNs bærekraftsmål inkluderer mål nummer 16, som handler om å bygge opp sterke institusjoner og sikre fredelige, rettferdige og inkluderende samfunn verden over.
Engasjementet til yngre generasjoner er avgjørende for å lykkes og det er trist å følge med på statistikken som viser et redusert engasjement for klima i enkelte yngre generasjonsgrupper. Som leder av Diakonhjemmet stiftelse har jeg også et ansvar for å sikre at vårt arbeid og våre institusjoner ikke bidrar til å forverre situasjonen, men tvert om styrker den. Jeg tar derfor ønsket om å inspirere og inkludere yngre generasjonsgrupper i vårt arbeid som en personlig lederutfordring.
La oss bruke denne dagen til å reflektere, lære og inspirere hverandre. La oss holde fanen høyt, vise at diakonien og kirken kan være en drivkraft for positiv endring.
