– Det tar betydelig kortere tid å føre land og deres befolkning inn i en dramatisk og feil retning – enn å bygge opp. La oss holde fanen høyt, og vise at diakonien og kirken kan være en drivkraft for positiv endring, også i tider der motet settes på prøve. Det sa administrerende direktør og forstander Ingunn Moser i sitt åpningsinnlegg da hun åpnet Diakoniens dag 24. april.
Nærmere 240 deltakere hadde samlet seg fysisk og digitalt for å utforske årets tema: «Menneskers kamp for miljø og sosial rettferdighet – kan kirken holde fanen høyt?».
Håp som drivkraft
Et gjennomgående tema i innleggene var betydningen av håp. Bård Vegar Solhjell, direktør i Norad, understreket at det er, basert på fakta, grunn til å ha et realistisk håp. Han viste til flere konkrete eksempler på fremgang i klima- og utviklingsarbeid verden over, og poengterte at langsiktig samarbeid og bistand nytter, selv om mediebildet ofte tegner et mørkere bilde.
– Mange mener at det å bry seg om hverandre er naivt. Jeg mener tvert imot at det er smart. Det er når mennesker bryr seg at innovasjon og utvikling skjer, sa Solhjell, og avsluttet med oppfordringen: Let's make caring for each other great again!
Det må være mange som bidrar
For artisten og aktivisten Ella Marie Hætta Isaksen handler håp om å møte sannheten som den er, uten å pynte på virkeligheten.
– Når vi snakker sant med hverandre, har vi det beste utgangspunktet for å komme videre, sa Isaksen. Hun beskrev hvordan det å leve som same i seg selv er en politisk handling. Ofte oppfattes det å være seg selv som same som en form for aktivisme.
Isaksen pekte på at mange samer ikke har mulighet til å velge bort politisk engasjement, i motsetning til andre som kan leve livene sine upåvirket av slike spørsmål. – Det å kunne velge bort aktivisme er en privilegert posisjon. Den posisjonen har ikke samene, sa hun. Og hun la til: for å lykkes i kampen må det være mange som bidrar.
Handling og fellesskap
Gjennom dagen fikk deltakerne høre om hvordan miljøkamp og sosial rettferdighet er uløselig knyttet sammen. En symbolsk pilgrimsvandring gjennom Diakonhjemmets parkområde satte fokus på mennesker som rammes av klimaendringer og som tvinges på flukt.
Innledningen til panelsamtalen om hvordan kirkens klimaengasjement berører en lokal menighet, dialogen mellom to diakoner om arbeidet i to vidt forskjellige kontekster i Gamle Oslo og Vest Telemark og tre ulike workshops belyste videre spennvidden i kirkens nærvær i menneskers klimakamp.
Disse samtalene er sterke og det beveger å høre hvordan konkrete handlinger, initiativ og fellesskap fra bistandsorganisasjoner, kirken, menigheter, diakoner, lager rom, språk og ritualer for enkeltmenneskers uro, sorg og sinne. Dette styrker menneskenes mot og troen på at det nytter i møte med miljøødeleggelser og sosial urettferdighet.
En felles kamp
Gjennom hele konferansen ble det tydelig at vi ikke kan snakke om å beskytte miljøet uten også å ta hensyn til de sosiale konsekvensene og ulikhetene som må håndteres for at løsninger skal være bærekraftige. Å kjempe for rettferdighet og å kjempe for miljøet er ikke to adskilte oppgaver, men en felles kamp for en bærekraftig framtid.
Som Moser påpekte i sin åpningstale, – I dag er det viktig å skape rom for å lære av hverandre og la oss inspirere av gode eksempler. Ingen institusjon eller politisk leder kan lykkes alene, det er enkeltmenneskers engasjement som dytter oss ledere i riktig retning.
Årets konferanse var en oppfølging av konferansen i 2024 som tok opp hvordan kampen for miljø og sosial rettferdighet henger sammen.
Diakoniens dag har vært arrangert årlig siden 2007 og samler mellom 200 og 250 deltakere hver gang. Konferansen holdes i forbindelse med Diakonhjemmets grunnleggelsesdag, som var 21. april 1890.
Les mer om Diakoniens dag 2025 og tidligere arrangementer her.
Årets presentasjoner og taler finner du her.