Antall eldre hjemmeboende med demens i Norge øker. Ved pandemiens begynnelse oppfordret Helsemyndighetene eldre om å holde seg mest mulig hjemme mens smitten spredte seg som verst. Dette kan ha medført at noen hjemmeboende eldre har blitt mer passive enn tidligere og kan ha vansker med å returnere til en mer aktiv hverdag.
Det er en høy terskel for å ta kontakt med en hjelpeinnstans for sosial kontakt, men også krevende å akseptere en slik hjelp. Samtidig kan det være vanskeligere å oppleve at man blir oppfattet som ensom og stakkarslig enn å være isolert og ensom. Vi vet for eksempel at det er krevende å motta besøksvenner på sykehjem, og at det sannsynligvis er enda mer krevende når man bor hjemme. Mange eldre synes også det er en barriere å motta hjelp fra frivillige som de ofte ikke kjenner. Noen beskriver å få en besøksvenn som et slags arrangert ekteskap.
Studien har et kvalitatitvt design der en ønsker å innhente data om opplevde konsekvenser av koronapandemien for hjemmeboende personer med demens. Tilsammen 10-15 personer med demens vil bli intervjuet om sine erfaringer.
Prosjektet rettes seg mot brukere av hjemmetjenesten og baserer seg i første omgang på frivillighet. Brukerne vil få tilbud om ulike aktiviteter, basert på egne ønsker og behov. Dette kan være hverdagsaktivteter som f.eks. å gå på konsert, delta i foreninger, arrangere drømmedager, ut på cafe osv. For personer med langtkommen demens vil multi-sansestimuliprogammet Sonas tilbys.