Jakten på det perfekte

Jakten på det perfekte

Da vi skulle lage årets adventshefte fra Diakonhjemmet, dro vi ut for å finne den perfekte julekrybben. I stedet kom vi hjem med en hel landsby av enkle, folkelige figurer i plast.

Av Sindre Skeie

Hvert år, når adventstiden kommer, skjer det noe spesielt på Plaza Mayor i hjertet av den spanske hovedstaden. Da fylles hele plassen av boder, hvor det selges julekrybber og figurer av alle slag. En dag i desember 2016 hadde Klaus Krogh, vår faste kreative samarbeidspartner, invitert meg med på en reise til dette stedet i Madrid.

Det vi var på jakt etter, var noen vakre og utsøkte julekrybbefigurer. Vi planla å kjøpe med oss noen slike praktobjekter for å fotografere dem og bruke bildene i årets adventshefte. Kort sagt: Vi var på jakt etter den perfekte julekrybben.

Vi kikket nøye i hver eneste av de over hundre bodene. Lettere nedstemte måtte vi til slutt slå fast at den julekrybben vi var på jakt etter, ikke fantes der.

I en av bodene stod et ungt ektepar. Figurene de solgte, var stort sett laget av plast, og noe helt annet enn det vi hadde sett for oss. Men vi kom i prat med dem, og fikk høre mer om hvorfor de stod der på Plaza Mayor hver adventstid.

Mannen vi snakket med, var blitt oppfostret hos et ektepar som ikke hadde egne barn. Retten til å ha en adventsbod på Plaza Mayor hadde han arvet av dem. Så, en desemberdag for flere år siden, hadde en ung kvinne kjøpt en figur av ham. Dagen etter kom hun tilbake for å kjøpe enda en. Da det gjentok seg noen flere ganger, skjønte han at hun ikke bare var interessert i julekrybbefigurene han solgte.

Det var altså akkurat her, ved denne boden, de møttes. Nå hadde de vært gift i flere år og hadde to barn på fem og syv, som også hjalp litt til i boden.

Det slo oss at det å stå i denne boden var blitt nedfelt i flere generasjoners erindringer og forventninger knyttet til adventstiden, og at det engang kan være disse to barna som overtar boden og selger julekrybber på Plaza Mayor.

Møtet med denne lille familien endte med at vi kjøpte med oss minst ett eksemplar av hver eneste figur de hadde, samt et slott og en stall og noen andre byggverk. Dessuten måtte vi skaffe oss en ny koffert for å få plass til alt sammen.

Så kom vi hjem igjen – med en enorm koffert stappfull av små plastfigurer. Resten av redaksjonskomiteen rynket litt på nesen da de fikk se et par av disse figurene, og selv kjente jeg meg usikker på om de egentlig kunne brukes. Vi valgte å be fotograf Marte Garmann om å ta noen prøvebilder, for å få en følelse av om vi var på sporet av noe eller ikke.

Den dagen fotografen hentet julekrybben for å ta prøvebildene, var datteren hennes syk og hjemme fra skolen. Derfor begynte de to å sette frem alle figurene sammen.

Gradvis kom det til syne noe som liknet en hel landsby. Englene og vismennene var der, soldatene og kong Herodes også, men de fleste figurene var helt vanlige folk; det var en som satt ved en rokk og spant, noen andre hugde ved, noen bar på tunge sekker eller drev med andre ganske dagligdagse sysler.

Etter hvert som flere og flere figurer ble satt frem, oppstod det noe uventet. Summen av alle figurene brakte frem et uttrykk som var ekte og levende og vakkert, og dette må ha truffet noe i fotografens datter, for snart var hun dypt inne i en lek hvor alle disse ulike skikkelsene i den spanske julekrybbelandsbyen fikk være med.

I denne situasjonen ble fotografiene til årets adventshefte tatt. Slik ble det hele rammet inn av en fortelling i bilder, om hvordan et barns blikk åpner de voksnes øyne, slik at noe uventet kommer til syne i noen enkle plastfigurer. For meg har denne fortellingen en dyp gjenklang i juleevangeliet, som utfordrer oss til å se den allmektige, himmelens og jordens skaper, i et lite, ubeskyttet barn som ligger i en krybbe.

Forventning og erindring

Inspirert av fortellingen om tradisjonen med adventsbodene som gikk i arv, utfordret vi utvalgte personer fra Diakonhjemmets virksomheter til å skrive tekster med utgangspunkt i stikkordene forventning og erindring. Noen har gode erindringer og forventninger knyttet til advents- og juletiden, og ønsker å videreføre tradisjonene de er vokst opp med – som for eksempel det å sette frem en julekrybbe. Noen har derimot vonde og vanskelige erfaringer knyttet til advent og jul, og ønsker å bryte med det som har vært og skape noe nytt. Begge disse perspektivene har vi forsøkt å gi plass til i dette heftet.

Lese heftet

Adventsmeditasjonsheftet 2017 fra Diakonhjemmet har overskriften «Forventning / erindring». Fotograf er Marte Garmann og redaktør er Sindre Skeie.

Heftet kan du lese her i pdf. Du kan også få tilsendt heftet gratis ved å kontakte Elisabeth Hove.

Diakonhjemmets meditasjonshefter

Diakonhjemmet har faste markeringer av de kirkelige høytidene. Hvert år, til advent og påske, lager vi meditasjonshefter. Les tidligere utgaver.